Eiriks Kleinkram

Eiriks Kleinkram tar sommerferie!

2008-06-11T00:59:00.005+02:00

Etter en særdeles aktiv og oppdatert vårsesong på Eiriks Kleinkram sine nettsider, kan redaktøren ta en velfortjent ferie. Torsdag vil han nemlig finne frem sandalene og speedoen og vende nesa mot Middelhavet og Kreta.

Den mørke og forfallende årstiden som venter etter sommeren, vil trolig også bli utfallet til Eiriks Kleinkram. Bloggen er allerede i livets høst og det må et bloggemirakel til for at den skal overleve. Men kanskje kan litt strandliv gi undertegnede inspirasjon og gi bloggen et nytt liv. You`ll find out in due time:)

God sommer og på gjensyn!

Gammel eller ny?

2008-02-18T01:19:00.004+01:00

En gang i blant kjøper jeg meg nye klær. Ulempen med dette er at min slanke pengebok blir anorektisk tynn, men samtidig får jeg jo forhåpentligvis et mer delikat og spiselig ytre. Og når jeg slenger på meg disse nyinnkjøpte tekstilene kommer ofte gratulasjoner eller spørsmålet; ” er den genseren ny?” Svaret mitt blir som oftes ja, men om det er over en uke siden jeg kjøpte plagget, svarer jeg at den er gammel.

Terminologien på hva som er gammelt og hva som er nytt er noe diffus og uklar. Selv om jeg karakteriserer en genser for gammel hvis den har hatt lengre levetid hos meg enn en uke, vil jeg fortsette å bruke denne genseren i de neste månedene. Ja, faller den virkelig i smak, så vil den gå i klessyklusen min i de neste årene. Melka derimot. Hvis den blir definert som gammel, så snakker vi om død og fordervelse til uheldige melkedrikkeren. Og i slike tilfeller er gjerne melka over en uke gammel.

Det fine med melka er at Hvermansen kan sjekke om melka er gammel før han heller hvite krittklumper oppi frokostblandingen og eimen av sur melk eksploderer og overgår kjøkkenets nøytrale duft. Melkeprodusenten har nemlig vært så kundevennlig og advarer med at melka er best før en satt dato. Med andre ord, at den er dårlig etter den samme satte datoen. Denne nyttige informasjonen finner man dessverre ikke på klær. I dagens kjøpelysne og motejagende samfunn burde kanskje en slik anbefaling også tas i bruk av klesprodusentene. Da kunne nemlig en som ikke følger med på motebildet bli enklere informert når klærne hans var for gamle, og det var på tide med en ny garderobe. Man hadde også sluppet hvisking bak ryggen og sjokkerende blikk fra forbipasserende når fjorårets mote blir latterliggjort. At jeg vandret i cherrox på ungdomsskolen er i og for seg en tragedie, men dette kunne lett vært unngått med en best-før-dato, eller i mitt tilfelle en patetisk-etter-dato.

Jeg har iallfall nye klær nå, så da slipper jeg å ha samfunnets motepoliti hengende over meg. Inntil videre.

Godt nyttår!

2008-01-03T14:39:00.000+01:00

Skallebanken sitter fremdeles som en trang hjelm på den stakkars skalpen min, og hyppige oppgulp av gammel julemat gir heller ikke tunga et godt miljø å jobbe i. Men vi skriver 2008 og forhåpentligvis vil ikke langvarig bakrus prege mitt nye år.

Tradisjon tro inviterte Eivind til nyttårsmiddag og med same procedure as last year som agenda, ble det taco på menyen også denne gangen. Kanskje lite kreativt og sofistikert sier du, men dog så eksotisk og smakfullt sier jeg.

Morten og Magnus sto for selve nyttårsfesten. Etter en spennende runde med den årlige quizen, var det ingen stor overraskelse at undertegnede sitt lag stakk av med seieren. Vinnerlaget ble riktignok aldri båret fram på gullstol og ovasjonene var heller av den lunkne sorten, men seiersherrene kunne stolt ta i mot en boks med pepperkaker etter sin velfortjente seier.

Rakettene ble skutt opp ved noe jeg velger å tro var en gammel festning på toppen av Bogafjellet. Jeg konkluderte i alle fall med at dette var noe tyskerne hadde bygd i sin tid. Eller romerne, kanskje grekerne, ja, sågar inkaene var i tankene. Med panoramautsikt over vestlandsperlen Sandnes, gikk vi inn i det nye året med allsang, latter og høy flaskeføring. Finn Kalvik sin Trøstevise og tonene fra Vi vil leve lenge vi, har blitt en tradisjon i nyttårsgjengen vår, noe vi også gladelig ønsket å dele med diverse småbarnsfamilier som hadde samlet seg for å høre på vårt høylytte kor.

Etter at den korte viseren hadde passert toppunktet på klokka, var på tide med felles dans og enda mer allsang. På samme måte som Lillebjørn Nilsen sine barn av regnbuen gjorde en gang, dannet vi en ring og med ett runget ”we are the world” i den nå overfylte leiligheta til Morten og Magnus. Jeg innså under sangen at solidaritet, nestekjærlighet og håp ville bli nøkkelord i dette nye og spennende året.

Gitarspill, dans og alle de andre elementene som hører til en særdeles vellykket nyttårsfest, spilte en sentral rolle. Etter flere timer med elleville sprell og halloi, tok festen slutt i de tidlige morgentimer.

Turen hjem ble riktignok en fadese. Skoene mine hadde fått ubudne gjester og forlatt festen, noe som førte til at jeg måtte låne et annet par. Disse skoene var av typen størrelse der jeg kun fikk presset inn halve foten i skoen, og særlig mye bedre var det ikke at skoene tydeligvis var i slekt med stiletthælerfamilien. Men 2008-uflaksen stoppet ikke der. For da jeg omsider hadde karet meg hjem med en til tider trippende og supermodellaktig gange, oppdaget jeg at jeg like gjerne hadde glemt husnøklene på festen. Men etter noen minutter i kamp mot vestlandets råe vinterkulde, fikk jeg åpnet et vindu og krabbet til slutt inn til en etterlengtet seng.

Takk for det gamle, og lykke til med det nye. Hele redaksjonen i Eiriks Kleinkram ønsker deg et riktig godt nytt år!

Lenge siden sist!

2007-09-20T23:46:00.000+02:00

Travelt har jeg ikke hatt det, men allikevel er det flere måneder siden jeg sist oppdaterte bloggen. Fjorårets formidable oppblomstring av bloggevirksomheten har visnet hen og andre internettsysler har tatt over. Men det er fortsatt folk som formidler sine budskap gjennom morsekoder og brev, så da kan vel også jeg unngå å bruke fjæsboka og andre kommunikasjontrender, og heller konsentrere meg om bloggskriving.

De siste månedene har opptil flere kvinnelige fans av Eiriks Kleinkram revet seg i kjønnshåret i fortvilelse over at jeg ikke har oppdatert bloggen med nye skriblerier. Frykt ei ikke, det kommer med kaldere tider og innesitting. Imens kan dere trøste dere med denne lille harselasen av en notis.

Etter noen kosepils ute i Stavanger by var natta litt for ung for å legge seg. Jeg valgte derfor å nyte nattmaten med nattprogrammet Mess TV på TV Norge, der de denne natta hadde en storbrystet glamourmodell, Natalie, som gjest. Her kunne seerne stille Natalie spørsmål om alt og ingenting. Etter en rekke kjedelige hvor-mye-veier-puppene-dine-spørsmål, sendte ”Vi går til pause1” inn dette;

Nanometer er måleenhet for frekvens på lyd/radiobølger. Hva het den gamle måleenheten for dette?

Natalie svarte watt (eller what, som i hva i alle dager. Jeg velger å tro på watt, da det er i dette tilfellet artigere). Take that, glamourmodeller!

Rottfestivalen 2007

2007-06-26T21:53:00.000+02:00

For andre året på rad ble den idylliske øya Rott invadert av en gjeng rotløse byungdommer. For å komme seg bort fra bylivets rastløse jag, kan nemlig Rott tilby en urban sjel en etterlengtet fred og ro. Men øyas innfødte ville det annerledes, for etter bare noen timer på Rott satt øyas høvding oss i arbeid. I det moderne samfunn har det vært en dårlig tendens med at nye landsmenn eller innflytende, blir satt til å utføre jobben de mer etablerte ser seg for god til å gjøre. Rott var intet unntak. I et særdeles kronglete terreng måtte vi bære hageavfall og gammelt treinteriør, for å så stable dette til en fire meter stor hau nede i fjærsteinene. Som om ikke arbeidet i seg selv var straff nok for at vi var de nye i dette øysamfunnet, satt høvdingen et stort og hårete beist med navn Eddie til å glefse og bjeffe om vi ikke kastet en pinne til han eller fulgte de satte arbeidsoppgavene.

Den siste greina ble plassert på toppen av dungen og Eddie ga oss signal om at vi hadde fullført jobben. Men det var ikke over. Som da gladiatorene ble brukt som underholdningsobjekter i Colosseumet, skulle også vi bli behandlet som marionetter av øyas høyrøstede høvding. Arne og Joar ble kastet ut til løvene og måtte springe rundt på gressplenen, mens øyas urbefolkning buet og hånlo da de ikke fikk den underholdningen de ønsket. Det sies at hegemoniet til Romerriket falt mye på grunn av denne typen for selvgodhet og underholdningsjag. Jeg tenkte i alle fall mitt, mens denne nådeløse kampen om en lærball ble hyllet med ovasjoner og jubel fra de høysittende på tribunen.

Senere på kvelden viste høvdingen virkelig sin stilling som øyas høvding. Lederen kommanderte nemlig hans kortvokste utvalgte til å kaste fakler på haugen som vi hadde stablet sammen tidligere på dagen, og med ett så jeg det timeslange og krevende arbeidet mitt stå i flammer, mens et rungende sankt hans, sankt hans gikk gjennom den adle delen av befolkningen. Varmen fra flammene pisket meg i ansiktet og jeg innså at dette var ikke et blivende sted. Vi dro hjem dagen etterpå.

So long, suckers!

2007-06-04T00:40:00.000+02:00

Da har jeg sannsynligvis satt mitt siste punktum som student og 15 år med skolegang er dermed over. Det har i og for seg vært en innholdsrik og minneverdig epoke som nå har tatt slutt, men om jeg har blitt så mye klokere på alle disse årene er jeg heller mer usikker på. Lillehammer ble siste stoppested på denne lange reisen. De slitte metalldørene åpnet seg og jeg steg ut i den frie horisonten. Jeg forlot den firkantete og minimalistiske verden og gjorde min entré i den frodige og innholdsrike naturen. Jeg reiv av meg studentfillene og galopperte barbeint på den duggfriske vårenga, og i likhet med kyrne i sitt vårslipp, slapp jeg alle hemninger løs og lot kroppen nyte den frie tilværelsen, med unntak av de kjølige vindkastene som slynget seg rundt mine edle deler. Blankolukt og kaffeånde ble erstattet med hvitveis og blåklokkeduft, og den larmende vekkeklokka og lærerinnens barske røst ble visket ut av humlens flittige summing og kvitringen i fuglenes parringslek. Men denne tilstanden vil ikke vare evig, for i emningen venter det en ny mørketid. Jobb, regler og en strukturert levemåte er å skue, og jeg blir da nødt til å samle sammen tekstilene igjen og vende tilbake til mitt vante jeg. Men før den tid vil jeg nyte denne lettbente hverdagen og feire at min utviklingsfase er komplett og min læringstid er over.

Farvel, Lillehammer! På gjensyn, extreme washed jeans!

Kampen for tilværelsen

2007-05-16T17:54:00.000+02:00

Det har vært lite nytt og spennende å melde fra denne delen av landet. Men forleden sa en av mine øyenvipper takk for seg, og forlot mitt ellers så aktive øyelokk. Etter lang og tro tjeneste ble den rett og slett gammel og sliten, og av den grunn måtte den gi tapt for en ny og lovende yngre bror. Vanligvis er dette en prosess som går meg hus forbi, men denne øyenvippen ville tydeligvis ha en bemerkelsesverdig avskjed fra mitt venstre øyelokk. Dette håret klarte nemlig å klistre seg til selve øyet. Øyet (lat. manque), som er et svært følsomt observasjonsorgan, lot seg irritere av denne vemmelige øyenvippen. Og jeg likeså. Siden jeg fra før av har en mental sperre på å ta på selve øyet, valgte jeg heller å prøve å gnikke og gnu med håndflaten. Men dette førte bare til at øyenvippen plasserte seg midt på pupillen, noe som bare var enda mer irriterende.

Jeg ble en gang fortalt av en av mine nærmeste venner at jeg var en person som likte to ting; Sour Cream and Union og svømme under vann. I de senere år har jeg gått litt bort i fra førstnevnte, men fra da jeg fikk klengnavnet fisken på barneskolen har jeg alltid likt å svømme under bølger og sprellende badenymfer. Men denne fisken nekter å åpne øynene uten beskyttende hjelpemidler i form av svømmebriller. Derfor var det helt nyttesløst å skylle øynene for å få vekk den enerverende øyenvippen og jeg måtte derfor ta i bruk andre metoder.

Mitt neste kreative påfunn var å prøve å skylle øyet innenifra. Tanken var å få tårene til å strømme, et overraskende motangrep på øyenvippen, og til slutt en triumferende seier over dette hårstrået som okkuperte min travle ettermiddag. Jeg presset på og tenkte tilbake på da Lillefot mistet sin mor i filmen Lillefot og vennene hans. Det falt en tåre eller to i kinosalen da, men alle de påfølgende årene har gitt meg litt mer hår på leggene, til dels mørkere stemme og forkastet den en gang så emosjonelle og følelsesladde Eirik. Tapet av moren til Lillefot fikk meg egentlig bare til å tenke på hvordan det ville vært å leve blant dinosaurer. Øyet forble tørt og øyenvippen hadde nok en gang befestet sin posisjon som den ubestridte og onde herskeren i den sentrale delen av øyeregionen.

Nok fikk være nok. Nå hadde jeg knotet med denne øyenvippen i et kvarter og tok derfor fingrene til bruk. Riktignok med øyelokket lukket, men det ga resultat. Øyenvippen resignerte og jeg hadde igjen tatt tilbake hegemoniet over øyet. Jeg konkluderte med at øyenvippen hadde forflyttet seg oppover og bak øyeeplet, og at den derfra ville bli ført ut i tårekanalen, bihulene eller andre kroppslige avløp.

Det virket som om at kampen mellom meg og denne øyenvippen vil ingen ende ta. For dagen etter sitt første angrep på mitt følsomme øye, dukket den opp på ny. Oppgitt over dens stayerevne, igangsatt jeg på ny hånd og fingerbevegelsene som hadde fått den vekk fra øyet dagen i forveien. Hårstrået ble igjen presset oppover og bak øyelokket, og til alt hell, ga den etter og fant sin plass oppe på øyeeplet sin høykant. Og der har den blitt.

Nå, fire dager etter at denne seige øyenvippen leverte sin avskjedssøknad, kan jeg ved jevne mellomrom merke at dette hårstrået fremdeles dirrer mot innsiden av øyelokket. Irriterende? Ja, men så har jo øyenvipper særdeles viktige arbeidsoppgaver for å holde menneskekroppen funksjonibel. Så når de først må gi seg etter lang fartstid med å holde seg fast til øyelokkets hyppige blunking, forstår jeg godt at de ønsker å tre ut fra den autoritære og systematiske levemåten. Vi er vel alle potensielle rebeller. Så sånn går nu dagan…

Frisørskrekk

2007-04-19T19:11:00.000+02:00

Jeg har aldri vært noen stor fan av å gå til frisøren. Vet ikke helt hvorfor, men det er noe skremmende med de over gjennomsnittlige pene jentene som henger over meg med kvasse sakser og skjærende maskiner, mens man blir presset til å snakke om alt og ingenting. Kanskje det er nettopp derfor jeg tar turen til frisøren kun èn gang i kvartalet. I påsken var første fjerdedel i denne klipperytmen og tiden var derfor inne for å stusse luggen og tynne ut flere kilo med hår.

Da jeg kom inn ble jeg, ikke overraskende, møtt med hyggelige øyne og imøtekommende smil. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente noen minutter, ble servert en kopp kaffe og ble henvist til sofaen. Det var varmt i lokalet og to av frisørjentene prøvde å åpne et vindu bak meg. Jeg ble sittende litt i veien for jentene og det virket som at de slet med å få opp vinduet. Jeg tilbydde derfor hjelp i form av nordnorsk dynamitt og jentene takket gledelig ja. Men vinduet lot seg ikke rikke. Bak meg hørte jeg fnising og humring fra de andre frisørene, mens jeg desperat prøvde å få opp vinduet. Til slutt måtte jeg bare gi opp og satt meg ned for å få håret vasket.

Da frisøren skulle skylle balsamen ut av håret mitt, kom en av de andre frisørene bort og fortalte meg at de hadde fått opp vinduet. Hun smilte stolt og viste fram de tynne armene og ropte ”Girlpower!”. Jeg lo det vekk, men kjente at maskuliniteten, selvbildet og stoltheten min rant sammen med balsamen ned i sluken.

For å kompensere med vindustabben, valgte jeg å bruke Gunnar Staalesens humoristiske beskrivelse av en hårfasong, da frisøren min spurte hvordan jeg ville ha det. ”Sirlig dandert som hentet fra et cocktailparty på 1950-tallet, med en touch av friskhet og eleganse!” spøkte jeg, uten å noe respons fra frisøren. Hun ba meg om å si det en gang til, morsomheten min mistet sin spontanitet og dermed sank jeg enda dypere ned i gjørma.

Etter at fadesen hadde lagt seg, startet frisøren med den obligatoriske skitpraten. Det er for så vidt en kommunikasjontype jeg behersker, men med denne frisøren var det en umulig oppgave å holde den lettbeinte samtalen ved like. Hun startet samtalen, i likhet med mange andre frisører, med hva jeg skulle gjøre i helga. Jeg svarte at jeg skulle stå telemark i Sirdalen. Hun hadde aldri sett noen stå telemark, syntes det var upopulært og med ett stoppet hun fremdriften i hva-skal-du-gjøre-i-helga-praten. I neste steg valgte hun heller ikke et orginalt tema. Frisøren spurte hva jeg holdt på med i hverdagen og jeg svarte at jeg studerte og at jeg var ferdig utdannet journalist i juni. Frisøren løftet på øyenbrynene, som tydelig hadde vært gjennom mange år med napping, og lurte på hva en journalist gjorde. Siden hun holdt saksa nær mitt høyre øre, valgte jeg å svare uten tydelige tegn til sarkasme og frekkhet i stemmen. Jeg holdt på en stund med å forklare henne i enkle trekk hva det ville si å være journalist. Hun nikket og dermed ble stillhet, avbrutt av ivrige klippelyder, det lydteppet som preget resten av oppholdet i frisørstolen.

Da jeg endelig hadde betalt og kommet meg ut av salongen, kludret jeg sporenstreks den overtrendye stylen som frisørdama hadde gitt min ellers så anonyme sveis. Jeg heiv i tillegg på meg en caps for å unngå at forbipasserende fikk se makkverket på skalpen. Jeg innså samtidig at dette var akkurat den samme kamufleringen av en ny hårfrisyre jeg gjorde da jeg var 8, og var like misfornøyd med utfallet hos frisøren. Men etter en dusj, kunne jeg igjen kjenne igjen mannen i speilet idet han nikket fornøyd over at all kreativitet og innovative sprell fra frisøren var borte, og at det var et kvartal til neste gang han skulle sette seg i samme situasjon.

I ettertid undrer jeg på hvorfor frisørsalonger ikke faller mitt hjerte nærmest. Med tanke på at dette har pågått i så mange år, innser jeg jo at jeg har en uforklarlig uoverensstemmelse med frisører. I alle fall så lenge de står med saksa i hånda og befinner seg innenfor frisørsalongens fire vegger. Enten går snikksnakken på tomgang eller så er jeg forvandlet til en trendhore idet jeg reiser meg fra den klamme frisørstolen. Ikke vet jeg, men jeg og frisører kommer ikke overens.

Påskekrim: En bortkommen kvikklunsj

2007-04-08T21:00:00.000+02:00

Påskekrim er herlig, folkens! Siden Se og Hør ikke hadde påskekrim i år, valgte jeg å lage en selv. Det angret jeg på da jeg hadde skrevet halve historien, for det viste seg å være mye arbeid for å få gjennomført hele greia. Siden jeg ble drit lei av å skrive den, aksepterer jeg derfor ikke kritikk og tilbakemeldinger om eventuelle skrivefeil. God lesing!

”Har du glemt å spise frokost?” Jørn hørte Berit sin rumlende mage som overgikk Viggo Walle sin røst på Påskelabyrinten. ”Ja, jeg er sulten på mat, men mest sulten på å prøve ut de nye telemarkskiene.”

Vennegjengen på fire var presset inn i Jørn sin røde, lille Golf GTI, mens de rullet av gårde opp mot Sirdalsheiene. Trond hadde som vanlig klart å sneket seg til shotgun-seat og satt derfor komfortabelt, noe de to i baksetet, Tanya og Berit, ikke var særlig fornøyd med. Berit elsket å være i alpinbakken og hadde vært med på flere av turene Jørn hadde invitert vennegjengen til. For Tanya var dette første gang. Hun hadde blitt med for å sole seg og bli brun i det varme og solrike påskeværet.

”Jeg stopper og lar han sitte på!” Jørn saktet farten og lot haikeren slippe inn i den trange bilen. ”Halla, jeg heter Ronny!” sa haikeren og hoppet inn ved siden av Tanya. Den illeluktende og skjeggete mannen presset seg inn ved siden av Tanya, som svarte med å flytte seg nærmere Berit.

”Endelig fremme, nå skal jeg bli brun!” sa Tanya og studerte sin hvite arm. ”Siden vi alle skal gjøre forskjellige aktiviteter i dag foreslår jeg at vi kan dele kvikklunsjpakken til vi kommer tilbake,” sa Jørn og holdt opp en firepackning av tursjokoladen. ”Så flott. Kan jeg få litt nå?” spurte Berit. ”Nei, vi venter alle til slutten av dagen!” svarte Jørn bestemt. ”Jeg har lavt blodsukker, men jeg får vel vente til bakken stenger,” surmulte Ronny og begynte å gå mot alpinbakken og rettet blikket mot Snowboardparken. ”Kan ikke jeg få noe å kose meg med?” sa Tanya og kjørte fram sin kvinnebarm. ”Null og niks. Vi venter til vi møtes igjen senere i dag” svarte Jørn irritert. Tanya ble mutt og gikk for å finne seg en plass og sole seg. Berit tok følge. Trond klemte på kvikklunsjen, slikket seg rundt munnen. ”Det skal bli godt! Da ses vi senere, ” sa Trond og tok sine første stavtak over det snøbelagte vannet. Jørn la fra seg kvikklunsjen på venstre dekk, slik vennegjengen hadde blitt enige om. Nå kunne de forsyne seg når de kom tilbake til bilen på ettermiddagen. Jørn heiv på seg trugene, tok med seg fiskestanga og trasket utover mot vannet.

”Men hva har skjedd her?” spurte Jørn de andre, da han kom tilbake til bilen. ”Noen har spist kvikklunsjen og jeg fikk ingenting av den!” raste Trond. ”Det var i alle fall ikke meg,” sa Tanya som glante mistenkelig på Berit. ”Gi deg! Jeg har heller ikke spist den,” sa Berit.

”Noen av dere må det har vært og jeg vet hvem! ” sa Jørn før han fortsatte ”Tanya! Du bare lå og solte deg hele dagen og har sjokoladefarge i ansiktet og rundt munnen.” Jørn ventet på svar fra Tanya. ”Det er brunkrem!” svarte Tanya.
”Trond og Berit! Dere hadde mest lyst på kvikklunsjen,” påpekte Jørn. ”Jeg er til og med klissete på hendene etter den grønne skismøringen jeg brukte. Jeg har gått på ski og ikke vært her spist sjokoladen” svarte Trond. ”Jeg var riktignok sulten, men jeg har heiskort som beviser at jeg var i bakken i dag,” la Berit til.

”Ronny! Du har et tradisjonelt sett ett veldig kriminelt navn og vi vet jo egentlig ingenting om deg.” forsatte Jørn. ”Jeg har vært i snowboardparken i hele dag og driter egentlig i hele kvikklunsjen!” svarte Ronny.

”Èn av dere lyger og jeg vet hvem.” sa Jørn mens han holdt opp en finger som symbol på hans triumf. Vet du hvem som stjal kvikklunsjen?

Oppvarmet Wraps ala løytnant Folkestad

2007-03-24T13:27:00.000+01:00

- IMPROVISE. ADAPT. OVERCOME! Dette hylte løytnant Folkestad til meg hver gang da ingenting kunne vært verre. Snusleppa dirret og den markante blodåra over det høyre øye pulserte hos den hissige befalen min. Løytnant Folkestad var en mann av få ord, men når han først tok til mæle var det som regel et utspring av aggresjon. En aggresjon som gjorde meg svett og varm, selv på iskalde finnmarksvidda med sine minus 35. Og det er klart at slike verbale kraftsalver gjorde inntrykk og har bosatt seg i hjernebarken min.

Så da jeg sist helg skulle ha oppvarmet Wraps, kunne jeg igjen benytte løynant Folkestad sine velvalgte ord. Improvise, adapt, etterfulgt av overcome, førte til at mangelen av mikrobølgeovn ikke var savnet. Siden vi manglet brødposer tok jeg i bruk en gammel pølsepose som jeg fant. Så heiv jeg kjøttdeigen ned i posen og festet posen til krydderskapet over komfyren slik at posen ikke skulle smelte. Og vips! Kjøttdeigen ble varmet opp i kokende vann og etter noen minutter kunne jeg nyte oppvarmet gresk Wraps. Takk for maten og takk løytnant Folkestad!

Notabene!

Ettersom leserene av denne bloggen er mest interessert i å kritisere meg og mine beboere for å være uhygieniske, tok jeg sporenstreks selv ansvar for å gjøre komfyren ren og pen.

Så nå skal jeg ikke ha mer vrøvl om at vi er urenslig. Alt annet er pølsevev!

Gratulerer med dagen, Øddemann!

2007-03-18T16:44:00.000+01:00

Vi skriver 18. mars 2007 og Odd Arild fyller 25 år. I går feiret seljordingen det runde tallet med brask og bram og hadde invitert hans nærmeste og kjente i Lillehammerdistriktet til en heidundranes fest. Selv om det tok sin tid før gjestene hadde funnet finstasen sin og veien til festlokalet, ble det etter hvert riktig så folksomt.

Byturen ble preget av luftige hopp og snerten swing. Hyppig og ukontrollert flaskeføring hadde ført til et overmot på dansegulvet, og alkoholen hadde også smurt de ellers så rustne og stive hoftene. Riktignok ble det opptil flere møter med parketten på dansegulvet, og også et ublidt møte med peisen ved siden av den yrende danseplassen.

Men alt i alt en kjempekveld, der Odd Arild fikk presanger i form av vaffeljern, tegneserietruse, drikkespill og lue. Hipp hipp hurra for Øddemann!

Alt var så mye bedre før

2007-03-01T15:16:00.000+01:00

I dag slo det meg. Jeg våknet, som alle andre dager, av klokkeradioen, men i dag var det artisten Mika med sine gledesspredende toner gjennom låta, Grace Kelly, som fikk mine øyne til å sprette opp. Jeg bestemte meg for å laste denne gladsangen ned og etter noen minutter kunne jeg sette Mika på repeat, mens jeg studerte de andre låtene jeg hadde på PC`en. Og det var da det slo meg; Jeg har sansen for gammel musikk. Jeg har ofte fått spørsmålet om hvilken musikk jeg liker, uten at jeg har kunnet svare konsist og konkret. Jeg har som oftes lagt ut i det store og det brede om hvilke plater jeg har kjøpt og hvilke konserter jeg har vært på. Dette har en tendes til å ta lang tid, noe som har ført til at denne utgreiingen sliter på oppmerksomheten til min samtalepartneren. Nå innser jeg derimot at det er ikke den nyeste låta til Justin, Snoop, eller Beyoncè jeg nynner på til daglig, men heller Judas Priest, Roxette eller Michael Learns to Rock som jeg oversetter i mumleform. Så spekulerte jeg på om Mika kunne inkluderes i gruppen med Justin og co, men det slo jeg rimelig fort fra meg, ettersom Grace Kelly hadde så mange likhetstrekk med låtene til guttegruppa, Queen. En ny sang, ja, men ikke så ukjente toner og musikalsk oppbygning for en som har sansen for gammel musikk.

Utover dagen fortsatte jeg å filosofere over denne gammelheten. Da jeg gjorde min entrè i Lillehammers byliv for første gang i høst, ble jeg møtt med skeptiske blikk og sågar sårende kommentarer. "Hvor gammel er du`a, gamlis?" svarte en barmfager jente, da jeg henvendte meg til henne. Med trykk på "gamlis" og "du`a," kunne det ikke misforstås. Jeg hadde blitt stemplet som gammel. Noen uker etterpå ble jeg møtt med; "Hvem har invitert bestefar på nach?" Heller ikke dette er utsagn som varmer et forholdsvis ungt hjerte.

Så i en alder av 24 og hele livet foran meg, er det, paradoksalt nok, det livet som jeg har tilbakelagt som er den perioden som jeg er definert som ung og fremadstormende. Selv om man får ungdomsrabatt på tog og buss så lenge man er under 26, er tydeligvis ikke denne definisjonen gyldig blant ungdom generelt. Den siste forbruksdatoen min som ungdom har, ifølge de som er noen år yngre enn meg, gått ut på dato og jeg er selv enig i at jeg også har begynt å tenke likt som de som er nærmere stammen på familietreet. At jeg mimrer tilbake og setter pris på den musikken som var før, kan vel defineres som gammeldags tankegang. Likevel er det nesten litt vemodig å tenke på at jeg snart er halvveis til 50, noe som jeg definerer som gammel, samtidig som at jeg allerede nå blir sett på som en gubbe av de som kun er noen år yngre enn meg. Men neste gang det er noen som påpeker at jeg er er en bestefar eller gamlis kommer jeg til å bruke Mika sine velvalgte ord: Why don`t you walk out the door!!!

Den olympiske ånd

2007-02-19T18:36:00.001+01:00

Lillehammer er verdenskjent for sine spretne skihopp, vakre skiløyper og loddrette alpinbakker. Det er også en unik mulighet for innestengte studenter å komme seg ut i frisk luft og følge sporene som våre idrettshelter gikk. For min del fikk jeg ikke ut fingeren før i dag og fikk låne langrennskiene til Ole Jørgen. Det ble et nostalgisk møte med skianlegget som jeg bivånte gjennom tvskjermen i 1994. Ett skianlegg der våre største langrennsløpere har etterlatt flere liter med snørr, svette og tårer. Ett skianlegg der den irriterende italienske reven, Silvio Fauner stjal gullet fra Bjørn Dæhlie på stafetten. Spurtespesialisten Fauner, måtte riktignok se seg slått av Thomas Alsgaard på tremila, men det sure nederlaget skulle jeg revansjere i dag. Jeg stilte opp i det samme skimerket som Fauner sin overmann, og av den grunn ble jeg proppa full av mental og fysisk styrke. En eldre herremann i trikot og hjallislue lå noen hundre meter foran meg, men det var bare en gulrot å regne. Èn gulrot som snart skulle bli spist opp av det sultne dyret av en nordlending. Jeg var klar og hadde siktet meg inn på ett bytte.

Starten gikk forrykende. Med stakespesialisten Sture Sivertsen som inspirasjonskilde, staket jeg meg av gårde på det flate partiet på stadion. Jeg rettet hodet fram, strakk kroppen diagonalt, kjørte stavene ned i den hardpakka snøen og lot mine to venner, biceps og triceps, gjøre resten av jobben. Jeg nærmet meg gamlefar for hver meter som gikk. Et lett og ledig "løype," og gubben var passert.

Sola skinte og gradestokken viste litt under frysepunkt. En nydelig dag for skigåing. Vinden som møtte meg i den første nedoverbakken gjorde mitt skjeggete ansikt kjølig og ømt. Jeg krøket meg derfor sammen som mine helter også gjorde i disse bakkene for 13 år siden.

I bunnen av bakken ventet en brutal stigning. Det var ikke Ulvangbakken, men med finnmarkingen i tankene spurtet jeg opp stigningen. I begynnelsen behersket jeg lett den tradisjonelle skigangen, da skiene begynte å glippe manøvrerte jeg fort over i fiskebein, før jeg til slutt var på toppen av bakken. Ulvang sin offensive taktikk hadde jeg fulgt til punkt og prikke. Min eldre nemesis var ikke å se, men jeg merket samtidig at det en gang så kalde ansiktet, var nå glohett. Desperat hikstet jeg etter luft, mens jeg kunne notere at armene mine var transformert fra saftige og solide biffstykker, til overkokt spagetti. Jeg var helt tom.

I frykt for at jeg skulle bli innhentet av gamlefar, kjempet jeg meg videre. Men det psykiske overtaket jeg hadde av Madshusplankene og den ungdommelige fysikken, var i full kollaps. I det løypa svinget parallelt med en asfaltert vei, vurderte jeg å gå å gjemme meg. Men i det jeg øynet en vei ut av marerittet, kom to jevnaldrende jenter ridende på veien og stirret på den nå skakkjørte nordlendingen. Blodsmaken i kjeften ble med ett mye mer markant, men jeg tvang meg selv videre for å unngå en eventuell latter eller spydigheter fra de ridende.

300 meter senere var innhentingen ett faktum. Som en rolig vals, danset den spreke 70-åringen forbi en ubrukelig og fortapt sjel. I en rytmisk og kontrollert takt, dro gamlefar bare mer og mer i fra meg. Til slutt var han ikke å skue. Et sviende nederlag og en knust drøm om at jeg noen gang skulle få en slags personlig revansj på tapet mot Fauner. Både gamlefar og Fauner ble for sterk.

Til slutt kom jeg inn alene på stadion, vel vitende om at jeg ikke er noen Alsgaard, Ulvang, Sivertsen eller Dæhlie. Jeg er nok bare Eirik.

Hovmod står for fall

2007-02-07T15:35:00.000+01:00

Etter konstruktive tilbakemeldinger fra Inger Johanne, har jeg fått beskjed om at jeg må slutte med de banale meny og underholdningsartiklene, og heller konsentrere meg mer om de gravende og samfunnskritiske sakene. Hva er det som opptar den gemene hop? Ved bruk av nyhetskriteriene til Østlyngen og Øvrebø, skal jeg fra nå av avbilde mine foreteelser fra hverdagen med et nøytralt, men samtidig kritisk blikk. Så med dette tatt i betraktning, går herved min første springskalle til Rema 1000 og de nye handlekurvene.

”Forandring fryder” lyder det velkjente ordtaket. Ett ordtak som tydeligvis har blitt tatt i mot med åpne armer fra Reitan og hans underordnende. Ettersom de ikke får gjort noe med de samme lave prisene, har de derfor investert i nye og tidsriktige handlekurver. De nye kurvene er blitt utstyrt med uttrekkbar trillehåndtak, behendige hjul, og kurvene har fått en mildere og mykere blåfarge enn sin eldre bror. Jeg kan se at den skrøpelige og eldre garde drar fordel av trillekurvene, men for oss unge og mannlige aspiranter er dette en bekymringsverdig utvikling. For det første gir det store volumet på kurven meg følelsen av å trille på en barnevogn. I en tid der maskuliniteten og mannsbildet er på hell, unngår jeg av den grunn å trille handlekurven. Den skal bæres. Dette fører til at den dype bunnen vingler til stadighet hardt inn i ankelen min, istedenfor en muskuløs hofte, som den gamle handlekurven hadde til vane for å gjøre. De med litt løsere håndledd kan trekke de moderne handlekurvene og trippe rundt i lokalet, mens jeg må virkelig trå til, kun for å vise at det i alle fall finnes noen menn som innehar en posjon med maskulin stolthet.

Den andre grunnen for at de nye investeringene til Rema 1000, og forsåvidt andre dagligvarebutikker, ikke gunster menn, er det reduserte arealet i bunnen i kurven. Hos den gode, gamle handlekurven kunne man med letthet få plass til to sixpack med øl. Det får man ikke i de nye. Igjen er det den mer feminine delen av befolkningen som drar nytte av trillekurven. Skogsbærteazer og bringebærcidèr står uten pakning i butikken, og sklir derfor fint ned i den dype kurven. Og der kan rusbrusen kose seg i selskap med Snack-a-Jack og Nivea Bath Care, svøpt i de lyseblå omgivelsene. På sidelinjen står den siste resten av mannfolk, sammen med den mørkeblå, bærekraftige og standhaftige handlekurven.

Jeg ser nå at nøytraliteten som Østlyngen og Øvrebø så innstendig ba om, var utelukkende i min formidling av samfunnforholdene på min nærbutikk. Så samfunnsengasjementen her på bloggen øyner vel samme slutt som de gamle handlekurvene. Men når det er sagt har jeg lagt frem en kritisk analyse av forholdene på Rema 1000, Lillehammer, og den sviktende maskuliniteten i dagens samfunn. Rambo og Schwarzenegger, som var mannsidealer i min barndom, har blitt erstattet med David Beckham og andre sminkedukker. Snart er det kun Jack Bauer og meg igjen.

Eirik strikes back

2007-01-28T18:32:00.000+01:00

Etter et ublidt møte med en brukt tannpirker i min frossenpizza, et klagebrev til Stabburet, ble kompensasjonen fra matvareleverandøren mer enn jeg hadde forventet. En tentativt 4 kilo tung pakke med diverse matvarer, lå på postkontoret og ventet på meg i jula. Ulempen var at jeg oppga hjemmeadressen min i Sandnes til Stabburet, slik at min magre studentkost ble dessverre ikke krydret med gratis matvarer. Det kunne jeg ha sårt trengt i dag (søndag), der butikkene er stengt og kjøleskapet er tomt. Men uansett er gleden over å ha "vunnet" over Stabburet, større enn selve sulten.

På en annen side spekulerer jeg i om dette egentlig var en seier i min favør. En brukt tannpirker i pizzaen, mot gleden av å ha fått mengder med mat som jeg ikke får konsumert. I mine ører høres det ut som ett kjedelig uavgjortresultat. Heldigvis er tyrkern i leiligheta i Oslo, så jeg får snike og snoke i hans eksotiske utvalg av råvarer. Mmm, Brasjnovpølse i hakinidipp.

The Return of the Student

2007-01-24T19:16:00.000+01:00

Etter noen uker med Mauritania, sanddyner og Mitsubishi i mitt dagligdagse ordbruk, var det med en ubestemt følelse å komme tilbake til det kalde Lillehammer. Fra å ha bodd i en leilighet med en verdi av 2 millioner, til leiligheta som mer likner den gamle brakka utenfor barneskole min, enn en leilighet. Men her på Lillehammer kan jeg i alle fall imponere samtlige med mine 500 forskjellige ord på å beskrive snø.

Etter et gledelig gjensyn med mine beboere, ble jeg fortalt at vaskemaskinen ikke fungerte lenger. Ole Jørgen og Odd Arild så på hverandre, lo, og fortalte at de ikke hadde vasket klær på to uker. Dagen etter oppdaget jeg at lyspæra på badet hadde gått. Jeg har vasket meg selv siden jeg var ti, men til tross for lang erfaring, er det ikke lett å finne alle kroppsdeler i mørket. Beina mine ble ikke ren den dagen. At det henger istapper fra kjøkkenskapet gjør heller ikke inntrykket mitt bedre. Så nå er mobilen ladet, klar for å videreføre en god porsjon nordnorske gloser, til en snart beklagende huseier.

Godt nyttår!

2007-01-01T17:04:00.000+01:00

Tradisjon tro, Eivind stilte sin leilighet til disposisjon til nyttårsfest for andre år på rad. I findressen og slips var det nok en gang duket for å drikke bort vonde minner fra året som nå skulle ta slutt, og stille med en flying start på det nye året som ventet. Etter ett fortreffelig måltid og ett par øl innabords sto undertegnede for årets quiz. Helge, Tore, Arnt Joar og Gunnhild, eller "Dream Team" som de selv kalte seg, vant tilslutt det symbolske trofeet, twistposen. Da klokka nærmet seg tolv trosset vi horisontale regnbyger og piskende vindkast, og nøt synet av den fargerike og aktive himmelen over Sandnes by.

Pakkeleken var neste aktivitet på programmet. En ukjent lek for en sparsommelig nordlending, men gleden var stor da jeg hadde sikret meg en presang med hermetiske erter. Gunnhild var ikke så glad for sin pakke med Betasuppe, så etter noen minutter med overtalelse kunne jeg mette min og andres mage med nykokt Betasuppe under fyndordet "Alfa Omega - Betasuppe!"

En fin start på det nye året og dagen derpå var sågar kropp og sjel i overraskende god form. Så hvis dette blir en fellesnevner for 2007, ja, så skal ikke jeg klage.

Til venner og uvenner, kjente og ukjente og lesere av Eiriks Kleinkram;
Tusen takk for det gamle og til lykke med 2007!

Kulinarisk nytelse...episode 2

2006-12-21T20:53:00.000+01:00

Lørdags kveld og jeg gjør siste del av forberedelsene for å kunne ha en vellykket kveld på byen. Rikelig med søvn, øl er kjøpt inn, Liverpool har vunnet og nå er det bare å fylle en tom mage med Stabburets, Big One Classic, så er alt klart til en heidundranes utekveld.

De første pizzastykkene glir ned som vanlig, men etter halvspist pizza kjenner jeg en unormal stikkende og hard gjenstand i min munn. Jeg tar den ut og innser at pizzaen har inneholdt en meget ubehagelig og urenslig gjenstand.

E-post fra meg til Stabburet 21.12.2006.

"Til ledelsen av Stabburet AS,

Jeg vil gjøre dere oppmerksom på at brukte tannpirkere IKKE bør være en ingridiens i deres ellers så velsmakende frossenpizza.

Grunnen for min reaksjon går tilbake til sist lørdag, der jeg til min store overraskelse finner en usmakelig og svært uhygienisk tannpirker i min ferdigstekte Big One Classic. Dette er noe som er uakseptabelt for meg, og jeg går ut i fra, og håper, at dette er like uakseptabelt for en seriøs og profesjonell matleverandør som dere.

I en tid der den mye medieomtalte rottehalen, fra mitt perspektiv, svekker deres pålitelighet og troverdighet som en leverandør av et spiselig og hygienisk produkt, må dere for deres eget beste iverksette tiltak for å gjøre arbeidsplassen mest mulig steril. Jeg vet ikke hva deres ansatte holder på med når pizzaen lages, men det er klart at jeg danner meg jo et bilde av hva som har skjedd i mitt tilfelle. Tannpirkere bruker man nemlig etter maten, og ikke mens man spiser.

Til tross for mangel av produksjonskode, håper jeg at mine utsagn og kritikk tas til etterretning."

Så venter jeg bare på at jeg blir tilsendt ti Big One Classic`er som kompensasjon. Forhåpentligvis uten tannpirkere og diverse andre uspiselige gjenstander.

PS. Illustrasjonsbilde...

Afternoon deilight

2006-12-15T03:25:00.000+01:00

The Little River Band har aldri hatt mer feil, da tonene av "Afternoon Deilight" runget ut i soveværelse mitt. Når huseieren tilbyr en vaskemaskin uten sentrifugering og den irriterte eieren av klesplaggene ikke gidder å vri opp klærne, blir det 90% luftfuktighet i rommet og en urytmisk drypping til upassende låter.

Ole Jørgen, som ligger på rommet ved siden av, våknet av all spetakkelet fra kasserolledryppingen og lo av det hele. Tilslutt innså jeg at jeg også måtte bare le. Så lo vi sammen og danset i takten til dryppingen og Afternoon Deilight til de mørke nattetimer ble lys.

Kulinarisk nytelse hos Inger Johanne

2006-12-05T16:24:00.000+01:00

4.desember og vi tok første søndagen i advent en dag på etterskudd. Mesterkokken Inger Johanne hadde invitert oss opp til middag og da er vi ikke vanskelig å be. Stearinlysene var tent og Herbjørg Kråkevik sang julen inn på musikkboksen. Jentene hadde tatt "kjærlighetstesten" på internett og snakket intenst om hvem de var og hva de ikke var.

Så ble middagen satt på bordet. Fru Stenberg hadde vært i Mjøsa og fått en nydelig laks på kroken. Poteter, gulerøtter og brokkoli hadde hun hentet fra hagen. I tillegg hadde hun laget en saus som smakte helt lik min mors, noe som varmet hjertet og fylte magen min.

Etter middagen kunne Heidi servere muffins med hundesjokolade, noe Alicia ikke likte som sølte ut all gløggen på teppet. Men Alicia ble i bedre humør etter at hun, med litt hjelp fra meg, vant gullgeni. Så takket vi for oss og dro hjem gode og mette.

Tusen takk for maten.

En uvanlig lørdagskveld

2006-12-03T15:43:00.000+01:00

I går skjedde det noe helt uvanlig. Klokkeradioen viste 22.58 og hodet mitt traff puta. Jeg kan ikke huske sist jeg la meg før klokka elleve på en hverdag, og jeg tror i allefall ikke Jon Blund har vært innom så tidlig på en lørdagskveld. Normalt bruker country-jukeboksen å være ferdig før jeg slår meg til ro.

Jeg er blitt en gammel kar, men ikke så gammel at dette kommer til å bli en vane. Grunnen for den tidlige kvelden er at jeg har jobbet med verdenscuprennet på Lillehammer, og etter en lang dag med unormalt mye frisk luft, ble øyelokkene tunge. I tillegg måtte jeg opp halv ni i dag, for å jobbe enda mer.

Bildet er tatt helt ut av kontekst. Det viser Odd Arild og meg som steker pannekaker tidligere i høst.

Lillehammers bråkmakere

2006-11-19T23:01:00.000+01:00

Lillehammer har mye naturliv å tilby en bygutt. En natt våknet jeg med at noe hoppet og spratt på det åpne takvinduet mitt. Da øynene mine spratt opp, oppdaget jeg at en skjære stirret på meg. Skjæra skvatt nok like mye som meg, for før jeg hadde rukket å vifte og hoie den bort, hadde den tatt vingene fatt.

For noen helger siden våknet jeg på nytt av det myldrende dyrelivet utenfor soveromsvinduet. Da hadde en gigantisk gjeng med spurver funnet interesse i det store treet i "hagen". Jeg anslår at det på det meste var rundt 80 spirrevipper på det gamle grantreet. Hva de gjorde der vet jeg ikke, men jeg vil tro at de planla reisen til mer sørlige og varmere trakter. De fenget iallefall mitt skue og poserte gladelig til en serie av bilder fra kameraet mitt.

Helge-tur

2006-11-13T14:38:00.000+01:00

Et gledelig gjensyn da Helge tok turen opp til de kalde delene av østlandet. Etter en guidet tur gjennom Lillehammer og noen timer fjas og moro, kom Camilla innom for å hilse. Deretter bar turen til Felix og en opphetet diskusjon på hva forskjellen mellom kvadrat, rektangel, parallellogram og rombe er. Med tanke på at ingen av oss hadde mer enn ett år med matematikk på videregående, syns jeg vi klarte å føre overraskende mange gode argumenter og synspunkt.

Helge sine vintersko hadde samme sugeeffekt som en svamp. Derfor brukte vi lørdagen på å finne noe som kunne varme og isolere Helge sine tær. Det fant vi ikke.

Lørdagskvelden ble vi bedt på gløggaften med hælan i taket og penn på tapeten. Helge satt tydelig pris på Lillehammers uteliv og danset inn i de mørke nattetimer.

Søndagskvelden dro Helge sliten og fyllesyk tilbake til sitt urbane storbyliv. Han takket for seg og hoppet på toget og dro sørover.

Det har vært en god helg, med mye liv og røre. Det tror jeg det er en konsensus over...

Kuldesjokk

2006-11-01T13:48:00.000+01:00

Vi har ikke til vane for å ha det beste forholdet til våre huseiere. Da vi bodde i kollektivet i Kristiansand var parkeringsproblemer, advokatarroganse og småpirking av hver bidige ting med på å slå store sprekker i det allerede ustabile forholdet mellom oss og huseieren. Lillehammer ble heller ikke noe unntak. I går våknet jeg opp til minusgrader i hele leiligheta. Frostrøyken fra munnen min, duvet rytmisk i takt til min irritasjonsblodåre da jeg leste meldinga fra huseieren.

- "Ovnene stod på klin maks. Slik kan vi ikke ha det. Ha en fin dag! xxx xxx, huseieren"

Huseieren hadde vært innom tidligere på dagen og skrudd ned temperaturen på samtlige ovner. Den allerde kjølige leiligheta skulle nå ikke ha høyere temperatur enn 10 grader. I tillegg hadde han måket snø utenfor døra vår og fulgte vel sin sunne fornuft i det han heiv all snøen på den nyinnkjøpte bilen til Ole Jørgen.

Varmen ble naturlignok skrudd tilbake til "klin maks", ettersom det ikke er vi som betaler for strømmen og at leiligheta egentlig aldri blir, eller har vært, varm. Vi har en lang og kald vinter i møte.

Bildet er fra vorspielet vårt, sist lørdag. Takk til Kurt som tok med teppe!

Gratulerer med dagen, Eirik !

2006-10-28T13:49:00.000+02:00

Tydeligvis har postverket og telefonlinjene vært ute av drift, siden jeg ennå ikke har mottatt alle pakkene og gratulasjonene som jeg hadde forventet å få. Torsdag var jeg endelig ferdig med primtallet 23 og bikket over til et mer delelig tall, 24. I den andledning dro Lillehammers harde kjerne på Peppes Pizza for å gjøre oss fete. Noe vi også klarte. Vi avsluttet kvelden med en solid sisteplass på quiz`en på Felix og kunne fornøyd gå hjem med utovermage og dårligere selvtillit. Noe som kanskje også er et symptom på alderdommen som venter i emningen.

Takk for alle gratulasjoner og presanger fra dere der ute! Til majoriteten av dere andre; jeg venter fortsatt på ett lite klapp og hipp hopp hurra.

"Æ tenke på dæ"

2006-10-16T15:55:00.000+02:00

Savnet av Glenn var stort da kun to av tre i guttegruppa Blåklokkan var i Lillehammers beste musikkstudio forleden. Uten Glenn sitt gode øre for musikk gikk innspillingen av godlåten "Æ tenke på dæ" dessverre ikke helt som planlagt. Moro var det, men etter 8 timer i studioet endte vi opp med en rølpeversjon av den vakre sangen.

Men vi gir ikke opp. Vår teknikker, Ole Jørgen, skal lære seg hvor autotune-knappen er, noe som vil få våre nachspielstemmer omgjort til de fløyelsstemmene sangen fortjener. I tillegg var jeg i Oslo i helgen og stjal en pose med sukker på Hard Rock Cafè, som vil være en ypperlig supstitutt for ett langt dyrere rytmeegg. Denne uka skal vi på nytt prøve å legge "Æ tenke på dæ" i plateform.

Slumreknappen

2006-10-11T00:56:00.000+02:00

Slumreknappen. Den kan være himmelens paradis den ene dagen, og helvetes flammer den andre. Ingenting er så godt som å slumre seg gjennom en kald høstmorgen i Lillehammer, når du vet du ikke har noe å gjøre resten av dagen. Kose seg under ei varm dyne, mens Dandy Warhols afrikanske trommer sier "Hei på deg, Eirik...bare slapp av. Du kan stå opp senere." Et lett og ledig tastetrykk og mobilens glade toner tier for flere minutter. Men på dager, der oppgaver må gjøres og deltakelse på tidlige forelesninger er viktig, er slumreknappen min verste fiende. Skjærende og urytmiske trommer fra den amerikanske rockegruppa knuser mitt sovehjerte og min nattero. Med høyfrekvenspuls og hjertegalopp kaster jeg meg over telefonen og presser inn slumreknappen. Men en uvenn som han er, er han på nytt aktiv med å trenge inn i mine drømmers metafortellinger. "Bohemian like you" runger på nytt mitt soveværelse og sier "Trykk på meg, så skal jeg være stille." Slik gjentar det seg flere ganger, helt til jeg har brukt opp kvoten på antall slumringer. Da blir det helt stille og alle de uløste arbeidsoppgavene og gjøremålene hoper seg opp.

Comeback med stil

2006-09-30T16:26:00.000+02:00

16 år gammel og Lura IL sin bauta i forsvaret. Lura sin nummer 6 stoppet det som nærmet seg sitt territorium og med sitt kelnerblikk serverte han ballen videre til sine målfarlige disipler. Når hans underordnede ikke presterte tok han selv ansvar. Med sine lange og tunge steg passerte han det som var av motstand, før han plasserte ballen vakkert bak en forfjamset målmann. En sjef, men samtidig en lagspiller som tre år senere ble tatt ut til U-19 landslaget. Etter kun to treninger med flagget på brystet, la han opp.

Etter to år i Kristiansand var planen og aktivisere meg litt mer. Lillehammer skulle gjøre meg til friluftsmenneske, med primusen som nærmeste venn. Den brune puben skulle byttes ut med Guds skaperverk, pilsen med jokkastikken og Erik Fabers forurensning med kontentum av fuglekvitter og fossefall. Slik ble det ikke helt, men jeg har børstet støvet av innebandykølla og funnet fram de hvite tennissokkene. Riktignok er alt av det jeg kunne for seks år siden så godt som borte. F.eks løpe. De tre treningene jeg har vært på har resultert i konstant sjokkpuls, hiksting av luft og teknisk impotens. Men glimt av gammel storhet kan skimtes, selv om det vil ta lang tid før den gamle bjørnen vil våkne fra sin dvale.

Hello, Internett

2006-09-15T17:17:00.000+02:00

Etter flere uker med neglebiting og rastløse rykninger i kroppen fikk vi i dag omsider internett i bopelen vår. Den globale og sosiale husarresten var endelig over og vi satt oss alle foran våre datamaskiner for å ta igjen det tapte. Alle uleste mailer, siste nytt fra nettavisene og se på andre sine blogger uten å legge igjen en kommentar. Selv om tyrkern i leiligheta gliste med sin kritthvite tannrekke og kalte det hele orgasmisk, tok det fem minutter før jeg kjedet meg. Jeg innser jo nå at om man ikke er på jakt etter bilder/filmer som viser en eller annen form for seksuell aktivitet, så er internett rett og slett kjedelig. Så nå skal jeg rydde rommet....

Neste stopp; Lillehammer

2006-08-23T21:21:00.000+02:00

Nå er jeg omsider kommet meg til Opplands hovedstad, Lillehammer. En hyggelig OL-by med skog på alle kanter, billige dyner og åpne og imøtekommende beboere. Men for en kystgutt som aldri har bodd mer enn 1 kilometer fra nærmeste saltvann, merkes den innestengte innlandslufta. Etter første ukas fest og fjas er jeg sikker på at blandingen av innlandsluft og alkohol fører til en høyere promille. Samtidig resulterer den innestenge lufta til at hjelmen dagen derpå blir trangere. Men på tross av mangelen på sirkulasjon trives jeg. Leiligheta bærer preg fra den sveitsiske barroken med utsikt mot skogen og Kiwiballen fra Festningsgata har også gjort sin inntreden.

På bildet sitter Ole Jørgen og jeg og nyter et herremåltid. Grillet kylling, elegant balansert med impotert kinesisk ris, krydret med varm aroma fra Bretagne-saus.

Eiriks Kleinkram

2006-08-12T03:59:00.000+02:00

- Die Kletterwand ist sehr kleistrig, sagt Ute
- Da haben Sie recht, aber es ist ein Kleinkram, antwortet Klaus.

Tyskboka fra ungdomsskolen stitter vagt i erindringen, men samtidig ga "Die Brücke" meg saftige fortellinger om vennegjengen fra den østlige delen av Tyskland. Den kortklipte jenta "Ute" fant alltid på noe sprell og var i mange år, før Blümchen slo igjennom, min favoritt blant Tysklands unge spirer. Hjemmeleksa ble krydret med Ute sine elleville påfunn og hun har definitivt gjort inntrykk på meg som person.

Riktignok var det Klaus som ga meg navnet på bloggen. Kleinkram betyr småting/småtteri og det er det jeg ønsker å formidle gjennom denne siden. Eiriks småtterier i fra hverdagen.

Jeg fikk bare G i Tysk, men det hindrer meg ikke i å bruke Kleinkram som mitt fyndord. Det hører jo også med til historien at ordet "småtteri" var brukt i en annen blogg, nemlig Margåt`s småtterier. Derfor endte jeg opp med Eiriks Kleinkram. Fengende flott navn, med fengende flotte saker.