Eiriks Kleinkram tar sommerferie!

Etter en særdeles aktiv og oppdatert vårsesong på Eiriks Kleinkram sine nettsider, kan redaktøren ta en velfortjent ferie. Torsdag vil han nemlig finne frem sandalene og speedoen og vende nesa mot Middelhavet og Kreta.

Den mørke og forfallende årstiden som venter etter sommeren, vil trolig også bli utfallet til Eiriks Kleinkram. Bloggen er allerede i livets høst og det må et bloggemirakel til for at den skal overleve. Men kanskje kan litt strandliv gi undertegnede inspirasjon og gi bloggen et nytt liv. You`ll find out in due time:)

God sommer og på gjensyn!

Gammel eller ny?

En gang i blant kjøper jeg meg nye klær. Ulempen med dette er at min slanke pengebok blir anorektisk tynn, men samtidig får jeg jo forhåpentligvis et mer delikat og spiselig ytre. Og når jeg slenger på meg disse nyinnkjøpte tekstilene kommer ofte gratulasjoner eller spørsmålet; ” er den genseren ny?” Svaret mitt blir som oftes ja, men om det er over en uke siden jeg kjøpte plagget, svarer jeg at den er gammel.

Terminologien på hva som er gammelt og hva som er nytt er noe diffus og uklar. Selv om jeg karakteriserer en genser for gammel hvis den har hatt lengre levetid hos meg enn en uke, vil jeg fortsette å bruke denne genseren i de neste månedene. Ja, faller den virkelig i smak, så vil den gå i klessyklusen min i de neste årene. Melka derimot. Hvis den blir definert som gammel, så snakker vi om død og fordervelse til uheldige melkedrikkeren. Og i slike tilfeller er gjerne melka over en uke gammel.

Det fine med melka er at Hvermansen kan sjekke om melka er gammel før han heller hvite krittklumper oppi frokostblandingen og eimen av sur melk eksploderer og overgår kjøkkenets nøytrale duft. Melkeprodusenten har nemlig vært så kundevennlig og advarer med at melka er best før en satt dato. Med andre ord, at den er dårlig etter den samme satte datoen. Denne nyttige informasjonen finner man dessverre ikke på klær. I dagens kjøpelysne og motejagende samfunn burde kanskje en slik anbefaling også tas i bruk av klesprodusentene. Da kunne nemlig en som ikke følger med på motebildet bli enklere informert når klærne hans var for gamle, og det var på tide med en ny garderobe. Man hadde også sluppet hvisking bak ryggen og sjokkerende blikk fra forbipasserende når fjorårets mote blir latterliggjort. At jeg vandret i cherrox på ungdomsskolen er i og for seg en tragedie, men dette kunne lett vært unngått med en best-før-dato, eller i mitt tilfelle en patetisk-etter-dato.

Jeg har iallfall nye klær nå, så da slipper jeg å ha samfunnets motepoliti hengende over meg. Inntil videre.

Godt nyttår!

Skallebanken sitter fremdeles som en trang hjelm på den stakkars skalpen min, og hyppige oppgulp av gammel julemat gir heller ikke tunga et godt miljø å jobbe i. Men vi skriver 2008 og forhåpentligvis vil ikke langvarig bakrus prege mitt nye år.


Tradisjon tro inviterte Eivind til nyttårsmiddag og med same procedure as last year som agenda, ble det taco på menyen også denne gangen. Kanskje lite kreativt og sofistikert sier du, men dog så eksotisk og smakfullt sier jeg.

Morten og Magnus sto for selve nyttårsfesten. Etter en spennende runde med den årlige quizen, var det ingen stor overraskelse at undertegnede sitt lag stakk av med seieren. Vinnerlaget ble riktignok aldri båret fram på gullstol og ovasjonene var heller av den lunkne sorten, men seiersherrene kunne stolt ta i mot en boks med pepperkaker etter sin velfortjente seier.

Rakettene ble skutt opp ved noe jeg velger å tro var en gammel festning på toppen av Bogafjellet. Jeg konkluderte i alle fall med at dette var noe tyskerne hadde bygd i sin tid. Eller romerne, kanskje grekerne, ja, sågar inkaene var i tankene. Med panoramautsikt over vestlandsperlen Sandnes, gikk vi inn i det nye året med allsang, latter og høy flaskeføring. Finn Kalvik sin Trøstevise og tonene fra Vi vil leve lenge vi, har blitt en tradisjon i nyttårsgjengen vår, noe vi også gladelig ønsket å dele med diverse småbarnsfamilier som hadde samlet seg for å høre på vårt høylytte kor.

Etter at den korte viseren hadde passert toppunktet på klokka, var på tide med felles dans og enda mer allsang. På samme måte som Lillebjørn Nilsen sine barn av regnbuen gjorde en gang, dannet vi en ring og med ett runget ”we are the world” i den nå overfylte leiligheta til Morten og Magnus. Jeg innså under sangen at solidaritet, nestekjærlighet og håp ville bli nøkkelord i dette nye og spennende året.

Gitarspill, dans og alle de andre elementene som hører til en særdeles vellykket nyttårsfest, spilte en sentral rolle. Etter flere timer med elleville sprell og halloi, tok festen slutt i de tidlige morgentimer.

Turen hjem ble riktignok en fadese. Skoene mine hadde fått ubudne gjester og forlatt festen, noe som førte til at jeg måtte låne et annet par. Disse skoene var av typen størrelse der jeg kun fikk presset inn halve foten i skoen, og særlig mye bedre var det ikke at skoene tydeligvis var i slekt med stiletthælerfamilien. Men 2008-uflaksen stoppet ikke der. For da jeg omsider hadde karet meg hjem med en til tider trippende og supermodellaktig gange, oppdaget jeg at jeg like gjerne hadde glemt husnøklene på festen. Men etter noen minutter i kamp mot vestlandets råe vinterkulde, fikk jeg åpnet et vindu og krabbet til slutt inn til en etterlengtet seng.

Takk for det gamle, og lykke til med det nye. Hele redaksjonen i Eiriks Kleinkram ønsker deg et riktig godt nytt år!

Lenge siden sist!

Travelt har jeg ikke hatt det, men allikevel er det flere måneder siden jeg sist oppdaterte bloggen. Fjorårets formidable oppblomstring av bloggevirksomheten har visnet hen og andre internettsysler har tatt over. Men det er fortsatt folk som formidler sine budskap gjennom morsekoder og brev, så da kan vel også jeg unngå å bruke fjæsboka og andre kommunikasjontrender, og heller konsentrere meg om bloggskriving.

De siste månedene har opptil flere kvinnelige fans av Eiriks Kleinkram revet seg i kjønnshåret i fortvilelse over at jeg ikke har oppdatert bloggen med nye skriblerier. Frykt ei ikke, det kommer med kaldere tider og innesitting. Imens kan dere trøste dere med denne lille harselasen av en notis.

Etter noen kosepils ute i Stavanger by var natta litt for ung for å legge seg. Jeg valgte derfor å nyte nattmaten med nattprogrammet Mess TV på TV Norge, der de denne natta hadde en storbrystet glamourmodell, Natalie, som gjest. Her kunne seerne stille Natalie spørsmål om alt og ingenting. Etter en rekke kjedelige hvor-mye-veier-puppene-dine-spørsmål, sendte ”Vi går til pause1” inn dette;

Nanometer er måleenhet for frekvens på lyd/radiobølger. Hva het den gamle måleenheten for dette?

Natalie svarte watt (eller what, som i hva i alle dager. Jeg velger å tro på watt, da det er i dette tilfellet artigere). Take that, glamourmodeller!

Rottfestivalen 2007

For andre året på rad ble den idylliske øya Rott invadert av en gjeng rotløse byungdommer. For å komme seg bort fra bylivets rastløse jag, kan nemlig Rott tilby en urban sjel en etterlengtet fred og ro. Men øyas innfødte ville det annerledes, for etter bare noen timer på Rott satt øyas høvding oss i arbeid. I det moderne samfunn har det vært en dårlig tendens med at nye landsmenn eller innflytende, blir satt til å utføre jobben de mer etablerte ser seg for god til å gjøre. Rott var intet unntak. I et særdeles kronglete terreng måtte vi bære hageavfall og gammelt treinteriør, for å så stable dette til en fire meter stor hau nede i fjærsteinene. Som om ikke arbeidet i seg selv var straff nok for at vi var de nye i dette øysamfunnet, satt høvdingen et stort og hårete beist med navn Eddie til å glefse og bjeffe om vi ikke kastet en pinne til han eller fulgte de satte arbeidsoppgavene.

Den siste greina ble plassert på toppen av dungen og Eddie ga oss signal om at vi hadde fullført jobben. Men det var ikke over. Som da gladiatorene ble brukt som underholdningsobjekter i Colosseumet, skulle også vi bli behandlet som marionetter av øyas høyrøstede høvding. Arne og Joar ble kastet ut til løvene og måtte springe rundt på gressplenen, mens øyas urbefolkning buet og hånlo da de ikke fikk den underholdningen de ønsket. Det sies at hegemoniet til Romerriket falt mye på grunn av denne typen for selvgodhet og underholdningsjag. Jeg tenkte i alle fall mitt, mens denne nådeløse kampen om en lærball ble hyllet med ovasjoner og jubel fra de høysittende på tribunen.

Senere på kvelden viste høvdingen virkelig sin stilling som øyas høvding. Lederen kommanderte nemlig hans kortvokste utvalgte til å kaste fakler på haugen som vi hadde stablet sammen tidligere på dagen, og med ett så jeg det timeslange og krevende arbeidet mitt stå i flammer, mens et rungende sankt hans, sankt hans gikk gjennom den adle delen av befolkningen. Varmen fra flammene pisket meg i ansiktet og jeg innså at dette var ikke et blivende sted. Vi dro hjem dagen etterpå.

So long, suckers!

Da har jeg sannsynligvis satt mitt siste punktum som student og 15 år med skolegang er dermed over. Det har i og for seg vært en innholdsrik og minneverdig epoke som nå har tatt slutt, men om jeg har blitt så mye klokere på alle disse årene er jeg heller mer usikker på. Lillehammer ble siste stoppested på denne lange reisen. De slitte metalldørene åpnet seg og jeg steg ut i den frie horisonten. Jeg forlot den firkantete og minimalistiske verden og gjorde min entré i den frodige og innholdsrike naturen. Jeg reiv av meg studentfillene og galopperte barbeint på den duggfriske vårenga, og i likhet med kyrne i sitt vårslipp, slapp jeg alle hemninger løs og lot kroppen nyte den frie tilværelsen, med unntak av de kjølige vindkastene som slynget seg rundt mine edle deler. Blankolukt og kaffeånde ble erstattet med hvitveis og blåklokkeduft, og den larmende vekkeklokka og lærerinnens barske røst ble visket ut av humlens flittige summing og kvitringen i fuglenes parringslek. Men denne tilstanden vil ikke vare evig, for i emningen venter det en ny mørketid. Jobb, regler og en strukturert levemåte er å skue, og jeg blir da nødt til å samle sammen tekstilene igjen og vende tilbake til mitt vante jeg. Men før den tid vil jeg nyte denne lettbente hverdagen og feire at min utviklingsfase er komplett og min læringstid er over.

Farvel, Lillehammer! På gjensyn, extreme washed jeans!

Kampen for tilværelsen

Det har vært lite nytt og spennende å melde fra denne delen av landet. Men forleden sa en av mine øyenvipper takk for seg, og forlot mitt ellers så aktive øyelokk. Etter lang og tro tjeneste ble den rett og slett gammel og sliten, og av den grunn måtte den gi tapt for en ny og lovende yngre bror. Vanligvis er dette en prosess som går meg hus forbi, men denne øyenvippen ville tydeligvis ha en bemerkelsesverdig avskjed fra mitt venstre øyelokk. Dette håret klarte nemlig å klistre seg til selve øyet. Øyet (lat. manque), som er et svært følsomt observasjonsorgan, lot seg irritere av denne vemmelige øyenvippen. Og jeg likeså. Siden jeg fra før av har en mental sperre på å ta på selve øyet, valgte jeg heller å prøve å gnikke og gnu med håndflaten. Men dette førte bare til at øyenvippen plasserte seg midt på pupillen, noe som bare var enda mer irriterende.

Jeg ble en gang fortalt av en av mine nærmeste venner at jeg var en person som likte to ting; Sour Cream and Union og svømme under vann. I de senere år har jeg gått litt bort i fra førstnevnte, men fra da jeg fikk klengnavnet fisken på barneskolen har jeg alltid likt å svømme under bølger og sprellende badenymfer. Men denne fisken nekter å åpne øynene uten beskyttende hjelpemidler i form av svømmebriller. Derfor var det helt nyttesløst å skylle øynene for å få vekk den enerverende øyenvippen og jeg måtte derfor ta i bruk andre metoder.

Mitt neste kreative påfunn var å prøve å skylle øyet innenifra. Tanken var å få tårene til å strømme, et overraskende motangrep på øyenvippen, og til slutt en triumferende seier over dette hårstrået som okkuperte min travle ettermiddag. Jeg presset på og tenkte tilbake på da Lillefot mistet sin mor i filmen Lillefot og vennene hans. Det falt en tåre eller to i kinosalen da, men alle de påfølgende årene har gitt meg litt mer hår på leggene, til dels mørkere stemme og forkastet den en gang så emosjonelle og følelsesladde Eirik. Tapet av moren til Lillefot fikk meg egentlig bare til å tenke på hvordan det ville vært å leve blant dinosaurer. Øyet forble tørt og øyenvippen hadde nok en gang befestet sin posisjon som den ubestridte og onde herskeren i den sentrale delen av øyeregionen.

Nok fikk være nok. Nå hadde jeg knotet med denne øyenvippen i et kvarter og tok derfor fingrene til bruk. Riktignok med øyelokket lukket, men det ga resultat. Øyenvippen resignerte og jeg hadde igjen tatt tilbake hegemoniet over øyet. Jeg konkluderte med at øyenvippen hadde forflyttet seg oppover og bak øyeeplet, og at den derfra ville bli ført ut i tårekanalen, bihulene eller andre kroppslige avløp.

Det virket som om at kampen mellom meg og denne øyenvippen vil ingen ende ta. For dagen etter sitt første angrep på mitt følsomme øye, dukket den opp på ny. Oppgitt over dens stayerevne, igangsatt jeg på ny hånd og fingerbevegelsene som hadde fått den vekk fra øyet dagen i forveien. Hårstrået ble igjen presset oppover og bak øyelokket, og til alt hell, ga den etter og fant sin plass oppe på øyeeplet sin høykant. Og der har den blitt.

Nå, fire dager etter at denne seige øyenvippen leverte sin avskjedssøknad, kan jeg ved jevne mellomrom merke at dette hårstrået fremdeles dirrer mot innsiden av øyelokket. Irriterende? Ja, men så har jo øyenvipper særdeles viktige arbeidsoppgaver for å holde menneskekroppen funksjonibel. Så når de først må gi seg etter lang fartstid med å holde seg fast til øyelokkets hyppige blunking, forstår jeg godt at de ønsker å tre ut fra den autoritære og systematiske levemåten. Vi er vel alle potensielle rebeller. Så sånn går nu dagan…