Alt var så mye bedre før

I dag slo det meg. Jeg våknet, som alle andre dager, av klokkeradioen, men i dag var det artisten Mika med sine gledesspredende toner gjennom låta, Grace Kelly, som fikk mine øyne til å sprette opp. Jeg bestemte meg for å laste denne gladsangen ned og etter noen minutter kunne jeg sette Mika på repeat, mens jeg studerte de andre låtene jeg hadde på PC`en. Og det var da det slo meg; Jeg har sansen for gammel musikk. Jeg har ofte fått spørsmålet om hvilken musikk jeg liker, uten at jeg har kunnet svare konsist og konkret. Jeg har som oftes lagt ut i det store og det brede om hvilke plater jeg har kjøpt og hvilke konserter jeg har vært på. Dette har en tendes til å ta lang tid, noe som har ført til at denne utgreiingen sliter på oppmerksomheten til min samtalepartneren. Nå innser jeg derimot at det er ikke den nyeste låta til Justin, Snoop, eller Beyoncè jeg nynner på til daglig, men heller Judas Priest, Roxette eller Michael Learns to Rock som jeg oversetter i mumleform. Så spekulerte jeg på om Mika kunne inkluderes i gruppen med Justin og co, men det slo jeg rimelig fort fra meg, ettersom Grace Kelly hadde så mange likhetstrekk med låtene til guttegruppa, Queen. En ny sang, ja, men ikke så ukjente toner og musikalsk oppbygning for en som har sansen for gammel musikk.

Utover dagen fortsatte jeg å filosofere over denne gammelheten. Da jeg gjorde min entrè i Lillehammers byliv for første gang i høst, ble jeg møtt med skeptiske blikk og sågar sårende kommentarer. "Hvor gammel er du`a, gamlis?" svarte en barmfager jente, da jeg henvendte meg til henne. Med trykk på "gamlis" og "du`a," kunne det ikke misforstås. Jeg hadde blitt stemplet som gammel. Noen uker etterpå ble jeg møtt med; "Hvem har invitert bestefar på nach?" Heller ikke dette er utsagn som varmer et forholdsvis ungt hjerte.

Så i en alder av 24 og hele livet foran meg, er det, paradoksalt nok, det livet som jeg har tilbakelagt som er den perioden som jeg er definert som ung og fremadstormende. Selv om man får ungdomsrabatt på tog og buss så lenge man er under 26, er tydeligvis ikke denne definisjonen gyldig blant ungdom generelt. Den siste forbruksdatoen min som ungdom har, ifølge de som er noen år yngre enn meg, gått ut på dato og jeg er selv enig i at jeg også har begynt å tenke likt som de som er nærmere stammen på familietreet. At jeg mimrer tilbake og setter pris på den musikken som var før, kan vel defineres som gammeldags tankegang. Likevel er det nesten litt vemodig å tenke på at jeg snart er halvveis til 50, noe som jeg definerer som gammel, samtidig som at jeg allerede nå blir sett på som en gubbe av de som kun er noen år yngre enn meg. Men neste gang det er noen som påpeker at jeg er er en bestefar eller gamlis kommer jeg til å bruke Mika sine velvalgte ord: Why don`t you walk out the door!!!