Kampen for tilværelsen

Det har vært lite nytt og spennende å melde fra denne delen av landet. Men forleden sa en av mine øyenvipper takk for seg, og forlot mitt ellers så aktive øyelokk. Etter lang og tro tjeneste ble den rett og slett gammel og sliten, og av den grunn måtte den gi tapt for en ny og lovende yngre bror. Vanligvis er dette en prosess som går meg hus forbi, men denne øyenvippen ville tydeligvis ha en bemerkelsesverdig avskjed fra mitt venstre øyelokk. Dette håret klarte nemlig å klistre seg til selve øyet. Øyet (lat. manque), som er et svært følsomt observasjonsorgan, lot seg irritere av denne vemmelige øyenvippen. Og jeg likeså. Siden jeg fra før av har en mental sperre på å ta på selve øyet, valgte jeg heller å prøve å gnikke og gnu med håndflaten. Men dette førte bare til at øyenvippen plasserte seg midt på pupillen, noe som bare var enda mer irriterende.

Jeg ble en gang fortalt av en av mine nærmeste venner at jeg var en person som likte to ting; Sour Cream and Union og svømme under vann. I de senere år har jeg gått litt bort i fra førstnevnte, men fra da jeg fikk klengnavnet fisken på barneskolen har jeg alltid likt å svømme under bølger og sprellende badenymfer. Men denne fisken nekter å åpne øynene uten beskyttende hjelpemidler i form av svømmebriller. Derfor var det helt nyttesløst å skylle øynene for å få vekk den enerverende øyenvippen og jeg måtte derfor ta i bruk andre metoder.

Mitt neste kreative påfunn var å prøve å skylle øyet innenifra. Tanken var å få tårene til å strømme, et overraskende motangrep på øyenvippen, og til slutt en triumferende seier over dette hårstrået som okkuperte min travle ettermiddag. Jeg presset på og tenkte tilbake på da Lillefot mistet sin mor i filmen Lillefot og vennene hans. Det falt en tåre eller to i kinosalen da, men alle de påfølgende årene har gitt meg litt mer hår på leggene, til dels mørkere stemme og forkastet den en gang så emosjonelle og følelsesladde Eirik. Tapet av moren til Lillefot fikk meg egentlig bare til å tenke på hvordan det ville vært å leve blant dinosaurer. Øyet forble tørt og øyenvippen hadde nok en gang befestet sin posisjon som den ubestridte og onde herskeren i den sentrale delen av øyeregionen.

Nok fikk være nok. Nå hadde jeg knotet med denne øyenvippen i et kvarter og tok derfor fingrene til bruk. Riktignok med øyelokket lukket, men det ga resultat. Øyenvippen resignerte og jeg hadde igjen tatt tilbake hegemoniet over øyet. Jeg konkluderte med at øyenvippen hadde forflyttet seg oppover og bak øyeeplet, og at den derfra ville bli ført ut i tårekanalen, bihulene eller andre kroppslige avløp.

Det virket som om at kampen mellom meg og denne øyenvippen vil ingen ende ta. For dagen etter sitt første angrep på mitt følsomme øye, dukket den opp på ny. Oppgitt over dens stayerevne, igangsatt jeg på ny hånd og fingerbevegelsene som hadde fått den vekk fra øyet dagen i forveien. Hårstrået ble igjen presset oppover og bak øyelokket, og til alt hell, ga den etter og fant sin plass oppe på øyeeplet sin høykant. Og der har den blitt.

Nå, fire dager etter at denne seige øyenvippen leverte sin avskjedssøknad, kan jeg ved jevne mellomrom merke at dette hårstrået fremdeles dirrer mot innsiden av øyelokket. Irriterende? Ja, men så har jo øyenvipper særdeles viktige arbeidsoppgaver for å holde menneskekroppen funksjonibel. Så når de først må gi seg etter lang fartstid med å holde seg fast til øyelokkets hyppige blunking, forstår jeg godt at de ønsker å tre ut fra den autoritære og systematiske levemåten. Vi er vel alle potensielle rebeller. Så sånn går nu dagan…