Frisørskrekk

Jeg har aldri vært noen stor fan av å gå til frisøren. Vet ikke helt hvorfor, men det er noe skremmende med de over gjennomsnittlige pene jentene som henger over meg med kvasse sakser og skjærende maskiner, mens man blir presset til å snakke om alt og ingenting. Kanskje det er nettopp derfor jeg tar turen til frisøren kun èn gang i kvartalet. I påsken var første fjerdedel i denne klipperytmen og tiden var derfor inne for å stusse luggen og tynne ut flere kilo med hår.

Da jeg kom inn ble jeg, ikke overraskende, møtt med hyggelige øyne og imøtekommende smil. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente noen minutter, ble servert en kopp kaffe og ble henvist til sofaen. Det var varmt i lokalet og to av frisørjentene prøvde å åpne et vindu bak meg. Jeg ble sittende litt i veien for jentene og det virket som at de slet med å få opp vinduet. Jeg tilbydde derfor hjelp i form av nordnorsk dynamitt og jentene takket gledelig ja. Men vinduet lot seg ikke rikke. Bak meg hørte jeg fnising og humring fra de andre frisørene, mens jeg desperat prøvde å få opp vinduet. Til slutt måtte jeg bare gi opp og satt meg ned for å få håret vasket.

Da frisøren skulle skylle balsamen ut av håret mitt, kom en av de andre frisørene bort og fortalte meg at de hadde fått opp vinduet. Hun smilte stolt og viste fram de tynne armene og ropte ”Girlpower!”. Jeg lo det vekk, men kjente at maskuliniteten, selvbildet og stoltheten min rant sammen med balsamen ned i sluken.

For å kompensere med vindustabben, valgte jeg å bruke Gunnar Staalesens humoristiske beskrivelse av en hårfasong, da frisøren min spurte hvordan jeg ville ha det. ”Sirlig dandert som hentet fra et cocktailparty på 1950-tallet, med en touch av friskhet og eleganse!” spøkte jeg, uten å noe respons fra frisøren. Hun ba meg om å si det en gang til, morsomheten min mistet sin spontanitet og dermed sank jeg enda dypere ned i gjørma.


Etter at fadesen hadde lagt seg, startet frisøren med den obligatoriske skitpraten. Det er for så vidt en kommunikasjontype jeg behersker, men med denne frisøren var det en umulig oppgave å holde den lettbeinte samtalen ved like. Hun startet samtalen, i likhet med mange andre frisører, med hva jeg skulle gjøre i helga. Jeg svarte at jeg skulle stå telemark i Sirdalen. Hun hadde aldri sett noen stå telemark, syntes det var upopulært og med ett stoppet hun fremdriften i hva-skal-du-gjøre-i-helga-praten. I neste steg valgte hun heller ikke et orginalt tema. Frisøren spurte hva jeg holdt på med i hverdagen og jeg svarte at jeg studerte og at jeg var ferdig utdannet journalist i juni. Frisøren løftet på øyenbrynene, som tydelig hadde vært gjennom mange år med napping, og lurte på hva en journalist gjorde. Siden hun holdt saksa nær mitt høyre øre, valgte jeg å svare uten tydelige tegn til sarkasme og frekkhet i stemmen. Jeg holdt på en stund med å forklare henne i enkle trekk hva det ville si å være journalist. Hun nikket og dermed ble stillhet, avbrutt av ivrige klippelyder, det lydteppet som preget resten av oppholdet i frisørstolen.

Da jeg endelig hadde betalt og kommet meg ut av salongen, kludret jeg sporenstreks den overtrendye stylen som frisørdama hadde gitt min ellers så anonyme sveis. Jeg heiv i tillegg på meg en caps for å unngå at forbipasserende fikk se makkverket på skalpen. Jeg innså samtidig at dette var akkurat den samme kamufleringen av en ny hårfrisyre jeg gjorde da jeg var 8, og var like misfornøyd med utfallet hos frisøren. Men etter en dusj, kunne jeg igjen kjenne igjen mannen i speilet idet han nikket fornøyd over at all kreativitet og innovative sprell fra frisøren var borte, og at det var et kvartal til neste gang han skulle sette seg i samme situasjon.

I ettertid undrer jeg på hvorfor frisørsalonger ikke faller mitt hjerte nærmest. Med tanke på at dette har pågått i så mange år, innser jeg jo at jeg har en uforklarlig uoverensstemmelse med frisører. I alle fall så lenge de står med saksa i hånda og befinner seg innenfor frisørsalongens fire vegger. Enten går snikksnakken på tomgang eller så er jeg forvandlet til en trendhore idet jeg reiser meg fra den klamme frisørstolen. Ikke vet jeg, men jeg og frisører kommer ikke overens.