Godt nyttår!

Skallebanken sitter fremdeles som en trang hjelm på den stakkars skalpen min, og hyppige oppgulp av gammel julemat gir heller ikke tunga et godt miljø å jobbe i. Men vi skriver 2008 og forhåpentligvis vil ikke langvarig bakrus prege mitt nye år.


Tradisjon tro inviterte Eivind til nyttårsmiddag og med same procedure as last year som agenda, ble det taco på menyen også denne gangen. Kanskje lite kreativt og sofistikert sier du, men dog så eksotisk og smakfullt sier jeg.

Morten og Magnus sto for selve nyttårsfesten. Etter en spennende runde med den årlige quizen, var det ingen stor overraskelse at undertegnede sitt lag stakk av med seieren. Vinnerlaget ble riktignok aldri båret fram på gullstol og ovasjonene var heller av den lunkne sorten, men seiersherrene kunne stolt ta i mot en boks med pepperkaker etter sin velfortjente seier.

Rakettene ble skutt opp ved noe jeg velger å tro var en gammel festning på toppen av Bogafjellet. Jeg konkluderte i alle fall med at dette var noe tyskerne hadde bygd i sin tid. Eller romerne, kanskje grekerne, ja, sågar inkaene var i tankene. Med panoramautsikt over vestlandsperlen Sandnes, gikk vi inn i det nye året med allsang, latter og høy flaskeføring. Finn Kalvik sin Trøstevise og tonene fra Vi vil leve lenge vi, har blitt en tradisjon i nyttårsgjengen vår, noe vi også gladelig ønsket å dele med diverse småbarnsfamilier som hadde samlet seg for å høre på vårt høylytte kor.

Etter at den korte viseren hadde passert toppunktet på klokka, var på tide med felles dans og enda mer allsang. På samme måte som Lillebjørn Nilsen sine barn av regnbuen gjorde en gang, dannet vi en ring og med ett runget ”we are the world” i den nå overfylte leiligheta til Morten og Magnus. Jeg innså under sangen at solidaritet, nestekjærlighet og håp ville bli nøkkelord i dette nye og spennende året.

Gitarspill, dans og alle de andre elementene som hører til en særdeles vellykket nyttårsfest, spilte en sentral rolle. Etter flere timer med elleville sprell og halloi, tok festen slutt i de tidlige morgentimer.

Turen hjem ble riktignok en fadese. Skoene mine hadde fått ubudne gjester og forlatt festen, noe som førte til at jeg måtte låne et annet par. Disse skoene var av typen størrelse der jeg kun fikk presset inn halve foten i skoen, og særlig mye bedre var det ikke at skoene tydeligvis var i slekt med stiletthælerfamilien. Men 2008-uflaksen stoppet ikke der. For da jeg omsider hadde karet meg hjem med en til tider trippende og supermodellaktig gange, oppdaget jeg at jeg like gjerne hadde glemt husnøklene på festen. Men etter noen minutter i kamp mot vestlandets råe vinterkulde, fikk jeg åpnet et vindu og krabbet til slutt inn til en etterlengtet seng.

Takk for det gamle, og lykke til med det nye. Hele redaksjonen i Eiriks Kleinkram ønsker deg et riktig godt nytt år!