Den olympiske ånd

Lillehammer er verdenskjent for sine spretne skihopp, vakre skiløyper og loddrette alpinbakker. Det er også en unik mulighet for innestengte studenter å komme seg ut i frisk luft og følge sporene som våre idrettshelter gikk. For min del fikk jeg ikke ut fingeren før i dag og fikk låne langrennskiene til Ole Jørgen. Det ble et nostalgisk møte med skianlegget som jeg bivånte gjennom tvskjermen i 1994. Ett skianlegg der våre største langrennsløpere har etterlatt flere liter med snørr, svette og tårer. Ett skianlegg der den irriterende italienske reven, Silvio Fauner stjal gullet fra Bjørn Dæhlie på stafetten. Spurtespesialisten Fauner, måtte riktignok se seg slått av Thomas Alsgaard på tremila, men det sure nederlaget skulle jeg revansjere i dag. Jeg stilte opp i det samme skimerket som Fauner sin overmann, og av den grunn ble jeg proppa full av mental og fysisk styrke. En eldre herremann i trikot og hjallislue lå noen hundre meter foran meg, men det var bare en gulrot å regne. Èn gulrot som snart skulle bli spist opp av det sultne dyret av en nordlending. Jeg var klar og hadde siktet meg inn på ett bytte.

Starten gikk forrykende. Med stakespesialisten Sture Sivertsen som inspirasjonskilde, staket jeg meg av gårde på det flate partiet på stadion. Jeg rettet hodet fram, strakk kroppen diagonalt, kjørte stavene ned i den hardpakka snøen og lot mine to venner, biceps og triceps, gjøre resten av jobben. Jeg nærmet meg gamlefar for hver meter som gikk. Et lett og ledig "løype," og gubben var passert.

Sola skinte og gradestokken viste litt under frysepunkt. En nydelig dag for skigåing. Vinden som møtte meg i den første nedoverbakken gjorde mitt skjeggete ansikt kjølig og ømt. Jeg krøket meg derfor sammen som mine helter også gjorde i disse bakkene for 13 år siden.

I bunnen av bakken ventet en brutal stigning. Det var ikke Ulvangbakken, men med finnmarkingen i tankene spurtet jeg opp stigningen. I begynnelsen behersket jeg lett den tradisjonelle skigangen, da skiene begynte å glippe manøvrerte jeg fort over i fiskebein, før jeg til slutt var på toppen av bakken. Ulvang sin offensive taktikk hadde jeg fulgt til punkt og prikke. Min eldre nemesis var ikke å se, men jeg merket samtidig at det en gang så kalde ansiktet, var nå glohett. Desperat hikstet jeg etter luft, mens jeg kunne notere at armene mine var transformert fra saftige og solide biffstykker, til overkokt spagetti. Jeg var helt tom.

I frykt for at jeg skulle bli innhentet av gamlefar, kjempet jeg meg videre. Men det psykiske overtaket jeg hadde av Madshusplankene og den ungdommelige fysikken, var i full kollaps. I det løypa svinget parallelt med en asfaltert vei, vurderte jeg å gå å gjemme meg. Men i det jeg øynet en vei ut av marerittet, kom to jevnaldrende jenter ridende på veien og stirret på den nå skakkjørte nordlendingen. Blodsmaken i kjeften ble med ett mye mer markant, men jeg tvang meg selv videre for å unngå en eventuell latter eller spydigheter fra de ridende.

300 meter senere var innhentingen ett faktum. Som en rolig vals, danset den spreke 70-åringen forbi en ubrukelig og fortapt sjel. I en rytmisk og kontrollert takt, dro gamlefar bare mer og mer i fra meg. Til slutt var han ikke å skue. Et sviende nederlag og en knust drøm om at jeg noen gang skulle få en slags personlig revansj på tapet mot Fauner. Både gamlefar og Fauner ble for sterk.

Til slutt kom jeg inn alene på stadion, vel vitende om at jeg ikke er noen Alsgaard, Ulvang, Sivertsen eller Dæhlie. Jeg er nok bare Eirik.